Nærhetsprinsippet i avfallsdirektivet

Avfallsdirektiv 2008/98/EC av 19. november 2008, har en bestemmelse om nærhetsprinsippet og et prinsipp om tilstrekkelig egenkapasitet i artikkel 16 («principles of self-sufficiency and proximity»). Prinsippet innebærer at blandet husholdningsavfall («mixed municipal waste») i størst mulig grad skal håndteres i nærhet til der hvor det er oppstått/produsert. EU-domstolen har foretatt en viktig tolkning av dette prinsippet i en avgjørelse avsagt 12 desember 2013.

Artikkelen stod på trykk i Kretsløpet nr. 3, mai 2014

Avfallsdirektiv 2008/98/EC av 19. november 2008, har en bestemmelse om nærhetsprinsippet og et prinsipp om tilstrekkelig egenkapasitet i artikkel 16 («principles of self-sufficiency and proximity»). Prinsippet innebærer at blandet husholdningsavfall («mixed municipal waste») i størst mulig grad skal håndteres i nærhet til der hvor det er oppstått/produsert.

Direktivets artikkel 16 fastslår at medlemsstatene skal etablere et nettverk av avfallsinstallasjoner for avfall som går til sluttbehandling og gjenvinning av restavfall fra husholdningene og lignende avfall fra andre produsenter, og hvor det tas hensyn til best anvendbar teknologi. For å oppnå dette fastslår direktivet at medlemsstatene kan, for å beskytte nettverket, begrense import av avfall til energigjenvinning der dette er nødvendig av miljømessige grunner. I tillegg kan medlemsstatene begrense eksport av avfall i tråd med det som er nedfelt i forordning om grensekryssende transport av avfall (Forordning (EF) nr 1013/2006. Etter denne forordningen kan eksport av avfall begrenses av flere grunner, og det faktum at det er blandet husholdningsavfall er tilstrekkelig grunn.

Den 12. desember 2013 avsa EU-domstolen en dom vedrørende tolkning av avfallsdirektivet og nærhetsprinsippet i artikkel 16. Saken er fra Estland men har også interesse for norske kommuner og avfallsselskaper, siden Norge er bundet av samme regelverket gjennom EØS-avtalen.

Saken gjaldt spørsmål om estiske regler for anskaffelse av transport av avfall til forbrenning var i strid med EU-regelverket. Bakgrunnen var at en kommune i Estland lyste ut på anbud en kontrakt om innsamling og transport av blandet kommunalt avfall og industri- og byggeavfall. En av betingelsene i anbudsgrunnlaget var at det kommunale avfallet skulle transporteres til et bestemt avfallsbehandlingsanlegg som befant seg i 5 km. avstand fra kommunen (Sillamäe-anlegget). Industri og byggeavfallet skulle transporteres til et bestemt avfallsbehandlingsanlegg som lå 25 km. fra kommunen (Uikala-anlegget).

En privat avfallsaktør reiste søksmål og hevdet at bestemmelsen etablerte en enerett for anleggene som var i strid med prinsippet om fri konkurranse, fri bevegelse av varer og tjenester, og etableringsretten. Blant annet ble det anført at det i Estland, med en omkrets på 260 km, er det ikke mindre enn 11 konkurrerende anlegg som kan behandle kommunalt avfall, med samme likeverdige teknologi som det utpekte anlegget i anbudet. Det ble også argumentert med at krav til lokal forbrenning hindret eksport av husholdningsavfall siden det var flere avfallsanlegg i grenselandet Latvia som kunne tilby en tilsvarende håndtering av avfallet som det det lokale anlegget som var favorisert, kunne tilby.

Spørsmålet om forholdet mellom nærhetsprinsippet og reglene om fri bevegelighet av varer ble forelagt EU-domstolen.

EU-domstolen slo fast i premiss 61 at en av de viktigste tiltakene som medlemsstatene og deres lokale kompetente myndigheter kan beslutte i medhold av avfallsdirektivet, er å tilstrebe en behandling av kommunalt avfall i det anlegg som ligger nærmest mulig det sted hvor det produseres, slik at transporten begrenses i mest mulig omfang. I premiss 62 og 63 slo EU-domstolen fast at myndighetene i medlemsstatene har kompetanse til å regulere og organisere behandling av avfallet som definert i avfallsdirektivet artikkel 16 på en slik måte at avfallet behandles i det nærmeste egnede anlegget. Som følge av dette kan medlemsstatene gi kompetanse til lokale myndigheter på et geografiske området som anses hensiktsmessig, som igjen kan bestemme at avfallet håndteres på en måte som sikrer overholdelse av forpliktelsene i artikkel 16.

I følge dommen gjelder dette kun for avfall til sluttbehandling eller blandet avfall fra husholdninger eller lignende avfall fra andre produsenter som definert i artikkel 16. Industrielt avfall eller byggeavfall som skal gå til gjenvinning vil være underlagt andre og strengere regler for når man kan begrense transport over landegrensene, og nærhetsprinsippet står ikke like sterkt her.

EU-domstolen synes her å foreta en «fra det mer til det mindre» slutning ved tolkning av avfallsdirektivet. Kan artikkel 16 i avfallsdirektivet gi hjemmel for at medlemslandene kan begrense import og eksport av avfall, kan de også gjøre det mindre inngripende, ved å bestemme at avfall skal gå til nærmeste egnete avfallsanlegg for å begrense transport av slikt avfall. Avgjørelsen reiser en del spørsmål, men den illustrerer at nærhetsprinsippet har en stor rettslig betydning innen avfallssektoren. Avgjørelsen er også en sterk støtte til bruk av enerett innen kommunal avfallssektor.

Ta kontakt

Ønsker du hjelp fra en advokat kan du sende oss en henvendelse – helt uforpliktende. Vi finner en passende advokat som vil ringe deg innen en arbeidsdag.

Eller kontakt en advokat direkte

Kontaktskjema