Skattyter fikk erstatning av staten etter feil

av Gry M. Helgerud , Marte Lundh og Sverre Lilleng

Skattedirektør Hans Christian Holte uttalte i Dagens Næringsliv 12.5.2017: «Det er saksbehandlerne som er satt til å forvalte dette viktige regelverket og de har selvsagt ingen egeninteresse i saken. Det kan likevel i enkelte tilfeller skje feil fra statens side. For å motvirke negative konsekvenser av slike feil finnes det regler om dekning av sakskostnader og erstatningsansvar ved uaktsom opptreden.»

Bare noen få dager før skattedirektørens oppslag, hadde skattemyndighetene, med Regjeringsadvokaten i spissen, kjempet hardt mot et slikt statlig ansvar. Oslo tingretts dom av 9.5.2017 viser at snuoperasjonen ikke har skjedd med lett hjerte. Vanligvis forfølger staten og Regjeringsadvokaten denne type saker helt til Høyesterett. De har både kompetanse og ikke minst ressurser som er nødvendige for å kjempe slike kamper. Denne gangen valgte skattemyndighetene å gi seg uten anke. Oslo tingretts dom er klar. Staten måtte ta ansvar etter å ha feilbehandlet en skattyter i skattesak. Tilbake står en liten skadeskutt bedrift i Oslo med tradisjoner tilbake til 70-åra, som til slutt fikk kostnadsdekning og anerkjennelse for at skattemyndighetene hadde gjort feil. Prosessen for å få erstatning var den største påkjenning.

Hvorfor har vi ikke et effektivt system for erstatning i slike saker? Vår erfaring er at skattemyndighetene vegrer seg for å innrømme feil og dekke skattyternes økonomiske tap.

Bakgrunn for saken

Saken gjaldt erstatningskrav etter arbeidsgiveransvaret for ansattes forsettlige eller uaktsomme feil etter skadeerstatningsloven § 2-1.

En styreleder i et mindre aksjeselskap i Oslo, hvor vedkommende også var selskapets eneeier og eneste ansatte, krevde erstatning av staten for selskapets utgifter til advokat. Kravet ble fremmet etter at skattemyndighetene hadde henlagt skattesaken mot Oslo-firma og aksjonæren, etter over 5 år med saksbehandling av skatteetaten. I store deler av perioden hadde selskapet vært utsatt for feilbehandling/uaktsomhet av en saksbehandler i Skatteetaten.

Det var skatteteamet i Lynx advokatfirma, i denne saken bestående av advokat Sverre Lilleng, Gry M. Helgerud og Kristine Larneng, som fikk skattesaken henlagt etter 14 dagers intensivt arbeid høsten 2014. Oslo-firmaet hadde fått forslag til vedtak på over 50 sider som ville innebære en skatteregning på over 3,5 millioner. De 3 advokatene påpekte en rekke feil og mangler ved utkastet til skattevedtak. Noen feil var så grove at det var grunnlag for å sende et brev til saksbehandleren overordnede, regionsdirektøren.

Oslo Tingrett dømte staten til å gjøre opp for seg slik at selskapet fikk dekket alle utgftene som selskapet hadde hatt til advokat. Det var Lynx advokatfirma som prosederte erstatningssaken mot regjeringsadvokaten i Oslo Tingrett. Etter godt team-arbeid mellom Sverre Lilleng og Marte Lundh vant selskapet saken fullt ut mot skattemyndighetene.

Statens innrømmelse av ansvar

Først etter omtrent ett års tid etter at kravet om dekning av advokatkostnadene ble fremsatt, innrømmet Staten ansvar i saken. I et brev til Skattedirektoratet redegjorde Skattekontoret for ansvarsgrunnlaget etter skadeserstatningsloven som følger:

”Saksbehandler har i dette tilfellet på eget initiativ og uten at det var avklart med lederen, utvidet saken betydelig, både med eldre inntektsår og andre forhold som ikke var tatt opp i rapporten”.

Skattekontoret erkjente videre at det var grunn til å reise kritikk mot saksbehandlingen som hadde trukket ut over flere år, det ble sendt unødig mange forespørsler og det ga inntrykk av rotete og uoversiktlig saksbehandling. Og videre;

”slik vi leser utkast til vedtak kan det synes som om ikke alle konklusjoner er truffet med grunnlag i de faktiske forhold”.

Dette ble senere fulgt opp av Skattedirektoratet som var enig i at det forelå uaktsom saksbehandling og at kravet til ansvarsgrunnlag var oppfylt. Skattedirektoratet erkjente imidlertid ikke ansvar for alle kostnadene.

I forberedelsen av saken Oslo tingrett hadde Regjeringsadvokaten en rekke anførsler til erstatningskravet. Regjeringsadvokaten mente at mye av arbeidet til Lynx advokatfirma var unødvendig – og unødvendig arbeid kan ikke kreves erstattet. Videre mente Regjeringsadvokaten at 3 advokater som samarbeider på et oppdrag var en kostnadsdrivende organisering, og at slike ekstrautgifter ikke kan erstattes. Arbeid med juss som ikke kunne føre frem, kan heller ikke erstattes, og Regjeringsadvokaten viste til at en stor del av utgiftene gjaldt slikt arbeid. Til sist mente Regjeringsadvokaten at heller ikke arbeid med selve erstatningskravet kan kreves erstattet.

Skattedirektoratet aksepterte ansvar med kr 100.000. Kravet fra Oslo-firmaet var opprinnelig på kr 349.090. Det sto altså om ca. 250.000 med tillegg av renter. Forliksforhandlinger var avvist av staten.

Ikke grunnlag for nedsettelse av erstatningskravet

Som utgangspunkt viste retten til at de var enig i statens generelle rettslige vurdering om at erstatning kan avkortes til «nødvendige kostnader» også etter skadeserstatningsloven. Slike regler finnes for eksempel i forvaltningsloven § 36, tvisteloven § 20-5 og skatteforvaltningsloven § 5-9 (tidligere ligningsloven § 9-11). Men for at det skal være aktuelt med slik avkortning må skadelidte ha utvist skyld, jf. bestemmelsene i skadeserstatningsloven § 5-1.

Skatteyter hadde ikke noe annet valg

Ved vurdering av om erstatningen skulle avkortes, tok retten som utgangspunkt stilling til hvilke handlingsalternativ skattyter hadde da de fikk forslaget til vedtak fra skattekontoret. Retten kom fram til at skattyter ikke hadde noe annet valg enn å imøtegå endringsforslaget.

Retten viste til at forslaget til vedtak ville innebære en betydelig økonomisk belastning både for Oslo-firmaet og aksjonæren som eneste ansatt. Et vedtak i overenstemmelse med forslaget ville innebære at firmaet måtte avvikles.

På bakgrunn av forhistorien med saksbehandlingen hadde retten stor forståelse for at Oslo-firmaet tok forslaget til vedtak på alvor. Forslaget kom etter 5 års saksbehandling med stadige henvendelser.

Fremgangsmåten og arbeidsinnsatsen var rimelig

Retten hadde også vanskeligheter for å se at forslaget kunne imøtegås på noen annen måte. Oslo-firmaet måtte finne en ny advokat fordi vedkommende som hadde bistått ikke hadde anledning til å inngi svar. Arbeidsfordelingen mellom de tre advokatene fra Lynx advokatfirma fremsto som rimelig ut fra kompetanse og den korte tiden som var igjen til fristen for å levere merknader. Det var ikke grunnlag for å bebreide verken Oslo-firmaet eller advokatene i Lynx for at imøtegåelsen fikk det omfanget det fikk. Det var heller ikke grunnlag for bebreidelse at de ikke bare hadde nøyd seg med å skrive brevet til regionsdirektøren og be om ny saksbehandler.

Retten viste tvert imot til at det ville være uforsvarlig av Oslo-firmaet bare å avfeie forslaget som useriøst og grunnløst og avvente til endelig vedtak ble fattet. Dessuten måtte skattekontoret forvente at forslaget ville bli imøtegått av advokat.

Retten konkluderte avslutningsvis med at det var årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende handlingen og det økonomiske tapet. Det var nødvendig å søke juridisk hjelp for å imøtegå forslaget til endringsvedtak. Saksbehandlingstiden hadde vært lang og Oslo-firmaet hadde av hensyn til den ansatte og driften behov for en snarlig avklaring. Det var utenfor skattyters kontroll at saken ble så omfattende. Det ville være helt urimelig om Oslo-firmaet skulle dekke disse kostnadene selv.

Forsvarlig – gitt den aktuelle situasjonen

Regjeringsadvokaten nådde heller ikke frem med anførselen om at det måtte foretas avkortning i kostnader for arbeid med juss som ikke kunne føre frem. Det ble anført at slike kostnader ikke var «nødvendige». Det var den delen av advokatkostnadene som hadde gått med til å fremme krav etter ligningsloven § 9-11 som Regjeringsadvokaten mente skulle avkortes.

Overfor skattemyndighetene ble advokatkostnadene krevet dekket på to alternative rettslige grunnlag. I tillegg til arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven, ble kostnadene alternativt krevet dekket etter reglene i ligningsloven § 9-11 (som noe justert er videreført i skatteforvaltningsloven § 5-9). Etter denne bestemmelsen dekkes kostnader på et mer objektivt grunnlag i de tilfellene skattekontoret endrer en ligningsavgjørelse til skattyters gunst. Uenigheten mellom partene gikk på bestemmelsens innslagspunkt.

Etter en gjennomgang av rettskildesituasjonen, slutter retten seg til skatteklagenemndas forståelse av bestemmelsen i vedtaket, hvor erstatningskravet fra Oslo-firmaet ble avslått –  kostnader pådratt forut for en klagebehandling, ikke kan kreves dekket etter ligningsloven § 9-11.

Retten konkluderer likevel med at det ikke var uforsvarlig å vise til bestemmelsen, og at det i det opprinnelige kravet hadde blitt vist til begge hjemmelsgrunnlag. Retten legger her stor vekt på at skattemyndighetene også synes å ha bidratt til det de selv har karakterisert som overdreven innsats. Det ble blant annet vist til at skattekontorets begrunnelse for henleggelse av skattekontorets utkast til vedtak var kort, samt at skattekontorets erkjennelse av skyld først kom senere.

Siden verken Oslo-firmaet eller Lynx advokatfirma hadde utvist skyld i forbindelse med imøtegåelsen av skattevedtaket, var ikke vilkårene for avkortning oppfylt. Oslo-firmaet skulle altså få dekket sitt fulle økonomiske tap etter hovedregelen i skadeserstatningsloven § 4-1.

Å fremme erstatningskravet er å anse som følgeskade

Det ble også tatt stilling til om skattyter skulle få dekket den delen av kostnadene som hadde gått med til oppfølging av erstatningskravet.

Retten konkluderte med at det var klar årsakssammenheng mellom oppfølgingskostnadene og det erkjente ansvarsgrunnlaget. I saker om krav på erstatning foreligger det praksis for at skadelidtes kostnader til juridisk bistand i forbindelse med skadeoppgjøret må anses som en følgeskade, jf. kommentarene til tvisteloven og også uttalelse fra Sivilombudsmannen (SOMB-2006-63). I uttalelsen vises det til at kostnader til å purre på klagebehandlingen vil kunne ha tilstrekkelig årsakssammenheng med et endringsvedtak ut fra en berettiget forventning om at klagesaken vil bli avgjort innen rimelig tid.

Det ble altså medhold for Oslo-firmaet på alle punkter, som fikk tilkjent erstatning og saksomkostninger for tingretten. Selv som staten normalt forfølger denne type spørsmål til Høyesterett bestemte skattemyndighetene seg denne gang for ikke å anke, og dommen er rettskraftig. Saken er prinsipiell, det er svært få rettsavgjørelser som omhandler erstatning til skatteyter etter å ha blitt utsatt for uaktsom feilbehandling.

Staten bør justere kursen

I denne saken hadde skattyter en god porsjon tålmodighet og ikke minst ressurser til å navigere i et lumskt farvann. Dagens regelverk og skattemyndighetenes saksbehandlingssystem innebærer i praksis at ingen tør eller makter å ta opp kampen med staten og Regjeringsadvokaten.

Det er på tide at staten merker alle skjær i sjøen.  Både regelverket og saksbehandlingssystemet må gjennomgås slik at de som er offer for uaktsom feil-behandling blir ivaretatt.

Det finnes noen tilfeller der små bedrifter og enkeltpersoner har fått lange perioder av sitt liv eller næringsliv forringet ved uaktsom feilbehandling. Skattyterne må få den oppreisningen de har krav på når staten har gjort feil.

Skattedirektør Holte må sørge for at systemet for dekning av kostnader /erstatning etter uaktsomme feil er like effektivt som skattlegging og inndrivelse av skatter og avgifter. I dag er dette i ubalanse. Det holder ikke at Skattedirektøren antyder at det gis full erstatning, mens han samtidig kjører frem Regjeringsadvokaten med sitt fulle apparat for å unngå det samme i konkrete saker. Selv i et tilfelle som dette der det står om kr 250.000 og staten har erkjent ansvar.

Det er et bakenforliggende forhold som antagelig forklarer dette – som viser at skatteetaten i denne type saker «blander korta». Skatteetaten mener at Oslo-firmaet også slapp noe skatt som var rettmessig ilagt, men som måtte henlegges sammen med all uaktsom saksbehandling. Skattekontoret skrev til direktoratet at «det var uvisst hva som var det reelle tapet skattyter hadde lidt» om det ble tatt hensyn til den delen av skattesaken som var uomstridt. For Oslo-firmaet var det en bokettersynsrapport som ville innebære mindre endringer i arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget. Det synes som skattemyndighetenes rettslige forståelse innebærer at det må foretas en slags motregning i skatt mot andre kostnader. Vi har sett lignende begrunnelser i andre saker hvor kostnader heller ikke er dekket. En slik praktisering av erstatningsreglene er altså ikke gjeldende rett, og Skattedirektøren bør rydde opp.

Vår vurdering er at dagens regelverk og system for saksbehandling er prosessdrivende. Vi ser det som en svakhet at den etat som har begått feilen selv tar stilling til spørsmålet om og hvor mye som eventuelt skal betales i erstatning. Skattemyndighetene bør etter vår vurdering konsentrere sin kompetanse på forvaltning av skattereglene.

Vi har forståelse for at skattemyndighetene kan gjøre feil – men da må det også forventes et uhildet og effektivt system som sørger for at det gis rettferdig oppreisning og betales erstatning. Både regelverk og systemet må ivareta borgernes rettssikkerhet. Skattemyndighetene har mye makt, i tillegg til både å fastsette og innkreve skatt har de også hjemler til å ilegge straff.

Denne lille saken viser med tydelighet at det er behov for en gjennomgang. Det bør undersøkes om det er økonomiske eller administrative forhold som virker prosessdrivende. Vår vurdering er at skattemyndighetenes holdning er at det er en meget høy terskel for å få tilkjent erstatning og at utgangspunktet er at dette ikke skal gis.

Skatteytere er som oftest i en sårbar situasjon i disse sakene. De er helt avhengig av profesjonell hjelp som kan ta stilling til et stort antall kvalifisert vanskelige spørsmål på kort tid. At man i slike situasjoner får hjelp fra kvalifiserte team av advokater som leverer godt arbeid på stramme frister, er avgjørende for skattyters rettssikkerhet. Det er ikke urimelig at skatteyter må ta til motmæle med kvalifisert bistand etter at Skattekontoret har saksbehandlet et forhold over flere år. Dette innebærer selvfølgelig også å presisere de eventuelle feil som foreligger og dokumentere de fakta som er nødvendig. Retten til å ta til motmæle omfatter slikt arbeid. At slikt arbeid bestrides og benevnes som unødvendig som i den konkrete saken, viser med tydelighet at ordningen ikke fungerer slik den bør. Det er vårt håp at Oslo tingretts dom mot Oslo-firmaet har satt en rettslig standard som gjør det enklere for andre skattytere å nå frem med sine krav. Skattyterne skal ikke lide økonomisk tap når staten gjør feil.

Posted in:
About the Author

Sverre Lilleng

Sverre Lilleng

Sverre Lilleng er advokat med bakgrunn som førstestatsadvokat ved Økokrim og direktør/advokat for Oslo Børs kontrollfunksjoner. Sverre har bred erfaring innenfor gransking og andre typer undersøkelser knyttet til økonomiske misligheter. Han arbeider med styreansvar, selskapsrett og kontraktsrett, herunder internasjonale avtaler med vekt på IKT. Han er sterkt engasjert i anti-korrupsjon og arbeid med forebyggende tiltak. Sverre har tung prosedyreerfaring fra alle rettsinstanser og tar forsvareroppdrag innen komplisert økonomisk kriminalitet.